En dag tok alt dette slutt. Det var moren min. Hun visste ikke at hun indirekte skulle bidra til å øke antallet hånsord og slag på skolen. Jeg var i vedskuret sammen med de tre andre. Stephane lå oppå meg, som var merket med det kvinnelige stempel ved ringen jeg bar på pekefingeren. Bruno var i ferd med å penetrere Fabian. Moren min kom. Vi så henne ikke, hun kom for å mate hønene, med en glassbeholder full av korn i hånden. Da jeg fikk øye på henne, der, rett foran oss, for sent til å få med meg den brå overgangen, sekundet da hun må ha gått fra en tilstand: kvinnen som matet hønene, en mekanisk og dagligdags handling, til en annen: moren som ser sin knapt ti år gamle sønn bli tatt bakfra av sin egen fetter, hun som delte min fars syn på homoseksualitet, selv om hun ikke snakket like ofte om det —, da jeg så henne, hadde hun allerede stivnet, det var umulig for henne å frembringe den minste lyd eller gjøre den minste bevegelse. Hun stirret på meg slik man kan tenke seg at man gjør i en sånn situasjon, en egentlig banal situasjon der et menneske helt uforvarende blir vitne til en scene som er så utenkelig at det ikke er i stand til å reagere, men bare blir stående med halvåpen munn og øyne som truer med å sprette ut av øyenhulene. Verken hun eller jeg var i stand til å gjøre noe som helst.....